Jeg hadde ikke tenkt at denne bloggen skulle være så personlig, men har funnet ut at det kanskje er greit å dele noe fra hverdagen, noe som man går å tenker mye på.
Jeg er gift med verden vakreste og godhjerta dame og hun har holdt ut med meg gjennom tykt og tynt i 20 år.
Vi har vært gift i over 16 av de og har vært så heldig at vi til slutt ble foreldre til to flotte tvilling gutter som nå har rukket å bli 12 år.
Det var ikke lett å bli foreldre skulle det vise seg men etter over 4 år med prøverrør og andre forsøk ble vi til slutt gravide og da med tvillinger. DOBBEL LYKKE!
Men lenge før dette så slet min kone, Maria, med mye smerter og hodepine, mye smerter i rygg og nakke. Det ble mye sykemeldinger og ut og inn av Nav systemet. Først nå 20 år etterpå, etter flere ekspert uttallelser og opphold på Sunnås har hun endelig fått en diagnose. hEDS.
hEDS hva er det?
Jo det er en bindevevssykdom som gjør at alt sener og bindevev blir ekstra tøylige, huden kan også bli det og man kan til og med være lettere utsatt for indre blødninger.
Tingen er da at alt av muskler jobber i “overdrive” for å holde kroppen stabil og det igjen medfører store smerter.
Og alt dette synes IKKE utenpå. Noen dager fungerer hun nesten som normalt og kan gjøre mer dagligdagse ting som alle andre og andre dager har hun så store smerter at hun rett og slett blir utmattet og orker ingenting.
Dette gjør selvfølgelig noe med familelivet, sosiallivet og hverdagen generelt. Det krever litt mer av oss alle, av Maria, av meg og av guttene våre.
Det krever nok mest av Maria da hun må, selv om hun vil, innse at hun ikke klarer å gjøre alt, at hun må spørre om hjelp.
Av meg så krever det at jeg må gjøre mer av tingene hjemme, mer av ansvaret for de dagligdagse tingen som handling, matlaging og sånne ting faller på meg, men det gjør ingenting, vi er gift i gode og onde dager. Vi er en enhet, så det spiller ingen rolle hvem som gjør hva eller mest.
Vi får ikke like mye tid til familie og venner lenger fordi det kan være vanskelig å planlegg ting lang tid i forveien, for vi vet rett og slett ikke hvordan formen blir.
Det som er tristest oppe i alt dette er at sykdommen er arvelig og at guttene vår har fått den samme diagnosen. Heldigvis har vi fått greie på det såpass tidlig at vi kan gjøre tiltak for at ikke de skal ende opp med like mye smerter som Maria. Med riktig trening, oppfølging og tilrettelegging så kan mye forebygges.
Dette er noe av grunnen til at jeg fokuserer en del av oppskriftene mine rundt lavkarbo. Et lavkarbokosthold kan hjelpe til å dempe kroniske smerter.
Kokken Cato